Det er noe med denne historien om GPS’en som tar meg selv på kornet. Jeg liker dette livet jeg. Jeg synes det  er både spennende og kjekt. Det er enkelt å være menneske. Noen ganger klumper det seg likevel til både privat og på jobb. Og for å være ærlig, så handler det ofte om feil på min indre GPS. GPS’en min er foreldet, den er programmert feil og får meg til å komplisere mitt forhold til andre, til meg selv, til mine evner og ferdigheter, til mine verdier, til mine  mål og drømmer. Den får meg vekk fra å være løsningsorientert og oppmerksom. Jeg kjører på en slags «autopilot». Jeg koder inn mål, trykker start og lar den lede meg . Jeg  følger etter i «blind lydighet». Kvalitetskontroll, oppgradering, programjustering, nei det har jeg ikke tid eller lyst til. Jeg er jo et oppegående, rasjonelt, velutdannet og velfungerende menneske som har orden i sysakene.

Neste uke kommer Dr Michael Hall til Norge for å undervise på CoachTeam as  – House of Leadership sin leder- og coachutdanning. Michael Hall arbeider med «best practice» og «peak performance», nlp og nevro semantikk. Han sier: We are all meaning-makers. You create meaning and you perform that  meaning.  

Bedrifter og mennesker leter etter nøkkelen  til topp  prestasjoner. Ofte blir tiltak som settes i gang keiserens nye klær, på nytt og på nytt. Vi drar oss etter hårene, vi strever, vi øver, vi pugger, vi kjører med  bånn gass for å nå «peak performance» både i forhold til atferds- og prestasjonsmål.

Kan det være at det er på tide å gjøre det enkelt og starte med det grunnleggende først? Hva med å satse på  kvalitetskontroll. Hva med å starte med å finne feilkodene  i mine egne programvarer og erstatte gamle programvarer med mer hensiktsmessige?

Er det viktig å måke snø foran garasjen. I den store sammenheng, nei. For den som kommer hjem – ja!

Er det viktig å behandle kunden med vennlighet. I den store sammenheng, nei. For kunden - ja!

Menneskene står stille foran kapellet og bøyer hodene i en siste hilsen Bilen med båren kjører sakte av gårde. Gjenklangen fra orgelets og saksofonens toner dirrer i luften……  Time to say goodbye……………………….

Jeg deltar i en bisettelse. En venninne har mistet sin far.

Et menneske som har betydd mye for mange, løftes frem gjennom et utsagn de fleste av oss forbinder med Søren Kirkegaard:

”Livet forstås baklengs og leves forlengs.”

Gjennom livet var det  ikke så ofte de store ordene, gjennom livet var det ingen førstesideoppslag i landets aviser. Gjennom livet var det  et liv med tilstedeværelse og nærvær, et liv med praktiske handlinger gjort  i kjærlighet og av omsorg.. Fra hjerte til hender, fra å være der, til å se, til å gjøre en forskjell.

Vi snur oss og ser livet baklengs. Vi ser en vei både vakker og trygg. Trygge veimerker tett i tett så langt øyet kan se.

Når hverdagene våre leves forlengs, setter vi alle daglig ned veimerker. Hvilke og hva slags veimerker står igjen?

I Ibsens Peer Gynt blir vi kjent med uttrykket å ”være seg selv nok“. I Dovregubbens hall får Peer lære at forskjellen mellom troll og mennesker er at menneskene sier “vær deg selv”, mens trollene sier “vær deg selv nok”. Peer har mye av å «være seg selv nok» og derfor finner han seg vel til rette blant trollene. Peer er et menneske med store anlegg og muligheter og en mann som etter hvert vraker alle positive sider ved sin personlighet og utsletter seg selv som etisk ansvarlig menneske. Ikke på noe livsområde er han til slutt «hel»: Han svikter sin kjæreste, han svikter sin mor, han svikter sitt eget selv.

Som hos Peer, bor trollet i oss alle. Peers mange utfordringer er almen-menneskelige. Motsetningen mellom «å være» og «å være seg selv nok» er en stadig gjentatt utfordring for ethvert menneske,

De veimerkene du velger å sette i løpet av dagen, henter de frem og bygger opp om det menneskelige eller passer de best blant trollene?

Søren Kirkegaard får oss med sine enkle utsagn til å stoppe opp og tenke over hverdagslivets valg:

«Den dagen du kom til verden, gråt du, mens dine nærmeste var glade. Lev nå slik at den dagen du går bort, da gråter dine nærmeste, mens du selv er glad.»

Noen av oss har opplevd dette, de fleste av oss har hørt at dette er sagt. Øynene lyser til dem som sier det, hele kroppspråket deres oser av entusiasme . Vi tror på dem! Kan det være at de tror på ubuntu?

Desmond Tutu tror på ubuntu, Nelson Mandela likeså.
Bill Clinton oppfordrer  folk i sine taler til å «go into ubuntu» . All you need is ubuntu!

Ubuntu, hva i all verdens rike er dette for noe?  Et nytt familiespill?

Ubuntu kommer fra hjertet. Ordet stammer fra Afrika og regnes for å være et Zulu-uttrykk.
Ubuntu skaper mestringskultur. Og min påstand er at flere bedrifter, ledere og medarbeidere trenger å gå fra en ensidig fokusering på prestasjonskultur til ubuntukultur.

Et smil, en tommel opp, en anerkjennende kommentar, en tilbakemelding . Ubuntu handler om menneskelighet, mening og medmenneskelighet. Jeg blir menneskelig gjennom andre personer. Ubuntu hevder at mennesker er knyttet sammen gjennom et usynlig bånd. Å overse en annen person er å overse seg selv. Å vise omsorg og raushet overfor et annet menneske er å vise omsorg og raushet overfor seg selv. En person med ubuntu i sitt hjerte, som ledestjerne, som verdi i livet sitt er imøtekommende og tilstede. De møter deg med tillit og åpenhet. De anerkjenner, de støtter, de veileder, De er vennlige, positive og velvillige. De trues ikke av andres dyktighet, glede eller suksess, for deres egen selvfølelse og egenverd kommer fra at de vet at de hører til i og er avhengige av et større fellesskap. Fellesskap og vennskap – ikke negativ konkurranse, «jeg alene vite»- holdning eller i verste  fall fiendtlighet, støtte– ikke ignorering , samarbeid istedenfor maktkamp, engasjement istedenfor mistrivsel ,

Ubuntu vet hva som driver mennesker, hva som får dem til å trives og yte best. Fordi vi trenger hverandre så er vår naturlige tendens å være samarbeidende og hjelpsomme. Ubuntu skaper mestringsklima  og mestringsopplevelser. Bedrifter, ledere og medarbeidere som tror på ubuntu  kjennetegnes ved fleksibilitet, utvikling, oppgavemestring, støtte, medarbeideransvar  og samarbeid.

Ubuntu – den menneskelige faktor. Ubuntu skaper mestringskultur.
Jeg er hva jeg er på grunn av hva vi alle er.

An anthropologist proposed a game to the kids in an African tribe. He put a basket full of fruit near a tree and told the kids that who ever got there first won the sweet fruits. When he told them to run they all took each ot»hers hands and ran together, then sat together enjoying their treats. When he asked them why they had run like that as one could have had all the fruits for himself they said: »UBUNTU, how can one of us be happy if all the other ones are sad?»
‘UBUNTU’ in the Xhosa culture means: «I am because we are»

Jeg stod og koste meg der jeg observerte dem fra vinduet. Da jeg hørte dette utsagnet slo det meg. Gutter, dere er dypere enn dere aner. For ”skaff deg et liv” – kanskje er nettopp dette et viktig etisk imperativ for et hvert menneske.

Ønsker ikke de aller fleste av oss et godt liv? Vi jakter på lykken, vi jakter på å lykkes. På arbeid snakker vi om resultater, der jaktes det hele tiden på bedre og bedre resultater. 

Men er ikke det vel og bra da? Jo det er det, tenker jeg.

Samtidig ser jeg faresignaler ved at vi i vår iver etter å være lykkelige og skape gode resultater aldri blir tilfreds. Vi skal være superkvinner og supermenn og stå på dagen lang.  Skuffelsen siger med jevne mellomrom inn over oss. I jakten på mer lykke og suksess hopper vi på den ene trenden og metoden etter den andre. Vi skaffer oss flere og flere verktøy. Noen år er det målstyring som er tingen, så er det balansert målstyring, outsouring, coaching, kjerneverdier. Jeg tenker at mye av dette lett kan bli keiserens nye klær, så blir vi frustrerte og deretter skuffet når verktøyet, trenden eller metoden ikke vokser inn i himmelen.

Mange av oss besitter mye kunnskap, erfaringer har vi samlet på, helt fra vi var små har vi lært å ta initiativ, vi kommuniserer og bygger relasjoner.

Alle skandalene vi leser om gir oss et viktig memento til eget liv. Folkene her hadde kunnskap, erfaringer, de var gode til å kommunisere, skape tillit og bygge relasjoner. Men de brukte verktøyene uten ansvarlighet.

Jeg er god til å ta initiativ, men noen ganger skammer jeg meg over dem. Initiativene kan bestå i å være negativ, sur, finne feil og bare peke på det som ikke er gjort. Hvor ble det av initiativene som var positive, løsningsorienterte, som roste, som så alt det som var gjort?

Vi har kunnskap, men bruker vi den alltid med ansvarlighet? Bruker vi den til å skape gode resultater for helheten, deler jeg den med andre, bidrar jeg til å gjøre andre gode? 

Skaff deg et liv – vi kan bruke det, og vi kan misbruke det. Min påstand er at det viktigste etiske incitament for å skape liv i livet; – for å få til resultater som blir verdige og vakre er at vi utvikler og vedlikeholder en positiv ansvarlighet. Ansvarlighet er dessverre ikke medfødt, den må skapes og daglig gjenskapes.

En dag uten hervær tenker jeg er umulig.  Jeg er her og nå, akkurat her.  Jeg er verken uten tid eller rom. Alt jeg gjør, skjer på et bestemt sted til en bestemt tid. Nå sitter jeg  foran pc’en .
Er det også nærvær? Ja, nå er det det, nå er det også nærvær til refleksjonene og tankespinnet mitt.
Ofte er jeg nærværende hos et menneske selv om vi befinner oss langt fra hverandre. Ofte er jeg nærværende hos meg selv, uavhengig av hvor jeg befinner meg. Som oftest er jeg nærværende til mennesker og oppgaver på jobb.
Men av og til må jeg innrømme at det både jobb og privat er hervær uten nærvær.

Hervær med nærvær er skaper liv, engasjement, kontakt, vekst , utvikling og gode resultater.
La oss tenke jobb. Tenk hvor utrolig flott det er å være  i et arbeidsmiljøer med kollektivt nærvær og kollektivt hervær. Som bedriftrådgiver møter jeg en del ganger slike miljøer. Der finner jeg et kreativt miljø uavhengig av fag og kjernekompetanse. Og  kjennetegnene på  et kreativt miljø tenker jeg er:
-lærvennlig
-innrettet på å gjøre gode ting
-vennevennlig

-Nærvær uten hervær skaper  også liv, engasjement, kontakt, vekst, utvikling og gode resultater.

Hervær uten nærvær, hva skaper egentlig det?

Det er grunn til å tenke over hva disse to ordene innebærer, for det er mer enn en lek med ord som rimer.
Jeg har tenkt å skape meg en helg hvor jeg både er nærværende og herværende. Hva med deg?

«En nøkkel til livsglede er ikke bare å drømme om et liv, men å leve ut sine drømmer.»
En liten jente sitter i sin lille verden på Borøya og drømmer om den store verden.
Anne-Marie Svendsen Rasmussen
- som raskt begynte å leve ut sine drømmer
- som fort fikk navnet Cinderella eller Askepott da hun vant prinsen Steven Rockefeller og satte Søgne på verdenskartet med over 200 pressefolk til stede da de giftet seg i Søgne hovedkirke.
Anne-Marie som med dette ble del av en av USA’s mektigste og rikeste familier.
Anne-Marie som var vertinne for presidentkandidat og svigerfar Nelson Rockefeller, mangeårig guvenør i NY og visepresident under Gerald Ford.
- som sammen med Steven fikk tre barn
- som opplevde depresjonens grusomme mørke
Anne-Marie som forstår at livet er en kunst
- som forstår at i øyeblikket – i tilstedeværelse – i det enkle; – der ligger skapelsen.

Ann-Marie Svendsen Rasmussen. En  dyptloddende kunstner som får meg til å tenke på det vakre portrettet skrevet av tyske forfatter Heinrich Böll i boken: Ansichten einen Klowns: ansiktet som man ikke vet om ler når han gråter eller gråter når han ler. Denne klovnen gjør begge deler og makter å få mennesker til å bli grepet på en helt spesiell måte. Anne-Maries kunst griper.

Anne-Maries strek er slik, leken og lett på den ene siden og alvorlig, sørgmodig på den annen: Hun spiller på en sørgmodig streng som ler eller en leken streng som vibrerer med sarte tårevåte toner: denne streken griper alla Picasso; Alla Picasso; – mine ord og så finner jeg dem igjen i ord fra en anmelder i NY.
Du blir stående og betrakte tegningene hennes og kjenner på ulike følelser som starter i deg selv: forundring, glede, nysgjerrighet, latter: men også beundring for hvordan noe så dyptloddende kan sies så enkelt.

Den nakne streken!
You will be amused about what it can do to you!

Hele hennes liv og hennes kunst handler om den store kjærligheten og den lille kjærligheten, møtet mellom de store følelser og de små, det grandiose og det lille, Amerika og Søgne, dialogen mellom gleden og sorgen som ofte forløses og formes gjennom perlen. Det ser man særlig i hennes installasjoner og hennes vevninger; fantastiske american-indian vevninger: hverdagskunsten som heves opp til noe mer, the basket of love… på samme måte som et overflødighetshorn, er hennes installasjoner preget av overskudd, glede, barnets møte med den eldre i henne; la oss aldri glemme å leke barnet mitt, la oss gjøre det alminnelig til det opphøyde, en knapp til et øre, en bord med kniplinger til en elv: ta min hånd barnet mitt, la deg ikke forville av de andre som forsøker å si til deg at du må være straight og passe inn i en strømlinjeformet jacket, la meg lede deg som den eldre kvinnen og forlede deg til igjen å leke med de små steinene og konglene og glansbildene du engang fantaserte deg inn i slik at drømmen på ny får leve i deg og du kan skåle til de andre i vissheten om at leken lever og aldri skal dø!

Anne-Marie har fortsatt sitt lange hår og det vaier i vinden når hun ønsker det.

Tekstene hennes er kunstverk i seg selv, de skulle vært samlet og gitt ut som en diktsamling. Vakre, poetiske, slagferdige betraktninger om lengsel, ensomhet og frihet om kjærlighet, tap og nye drømmer.

Nå stiller hun ut sin kunst i Norge. Fra Rockefeller til Galleri Sol Nodeland. I USA har hun satt spor etter seg med over 25 utstillinger. Ta dere tid til å studere hennes enkle strek og la titlene tale.

Anne Marie is not for everybody, but everybody should listen to this wild cat!

Åpning av separat utstilling Galleri SOL NODELAND:
Tro, håp og kjærlighet
Kunstner: Anne-Marie Svendsen Rasmussen

Hva tenker jeg på med usunn og skadelig ledelse?

Usunn ledelse er ofte manipulerende i sitt vesen. Lederens kommunikasjon bærer preg av å dekke til motiver eller spre usannheter. Det skapes fryktkultur og lukkethet. En vond taushet preger kulturen. Kritiske eller annerledes røster skremmes til taushet. Antakelser, tolkninger og påstander fremsettes som sannheter, ingen antagelser sjekkes ut med avsender. Bevisbyrden snus på finurlig vis og den usunne leder tillegger mennesker de misliker ufordelaktige meninger, de kan for eksempel beskyldes for å være bråkmaker, fokus dreise bort fra saken og personen jages.
Det er videre nøye utvelgelse av hvilke fakta som brukes, ofte sies bare halva fakta. For eksempel – saken og avgjørelsen min er drøftet med øverste leder, det unnlates å si at øverste leder mente det var uklokt. Elementer som ikke hører hjemme i det bildet de vil skape nedtones eller forties til fordel for fakta som tjener egen sak.

Det spilles videre mye på trusler, gjør som jeg sier ellers går det deg ille. Uforutsigbarheten og oppfarenheten gjør at mange blir engstelige eller dårlige. Usunne ledere er ikke interessert i å ta ballen, gå i dialog, finne felles gode løsninger, igjen og igjen tas en annen person. Kommunikasjon er preget av ordre, enveistale, vinn eller forsvinn, andre meninger sees på som motstand og illojalitet. Egen lederstil og væremåte kan overhode ikke snakkes om. Leder avfeier lett kritikk med henvisning til personalsak, lederkonflikt, misunnelse eller endringsvegring.
En skadelig leder passer hele tiden på å ha nok folk inne i varmen hos seg. I tillegg skinner solstrålene og varmen på dem som snakker leder etter munnen eller som er villig til å se gjennom fingrene på uverdig behandling av mennesker så lenge solstrålene faller på dem.
De trenger fiender og konflikter slik at fokus dreies vekk fra dem og over på «bråkmakere». De er gode på å fremstille seg selv som offere og martyrer. Istedenfor å gå i dialog legger de ut om hvordan de (ofte i gråtkvalte vendinger)utsettes for bråkmakere og sverteaksjoner.
De er imidlertid nøye med å være høflige, ordentlige, hjertelige og ryddige overfor dem med mer innflytelse enn dem selv eller mennesker de aner kan bli viktige for dem.

Noen mennesker burde aldri vært ledere. Ikke bra for menneskene, ikke bra for arbeidet eller organisasjonen.

Påsken er selve livet, jeg vil påstå at den går igjen i vår virkelighet igjen og igjen.. Den forfølger oss hele livet. Tilværelsen for oss mennesker er jo i billedlig forstand en stadig pendling mellom palmesøndag, langfredag og påskemorgen. Et sted i med- eller motbakkene befinner vi oss alle. Ikke enten eller, men både og. Vondt og godt. Smerte og glede.

Palmesøndag – Inntoget i Jerusalem – jublende menneskemasser med palmegrener og hosianna-rop! Det er deilig med jubel, det er herlig å feire, og ofte er det lett å være med på oppturene. Og noen ganger blir behovet for high five, feiring og jubel så sterkt at vi overser smerten. Vi ser bort fra de andre sidene hos oss selv. Det kan få ubehagelige konsekvenser for oss alle. Det er en farlig rus å fortrenge og hele tiden forsøke å tilfredsstille det lykkelige og vellykkede bildet.

For ingen av oss er enten eller. Der hvor ekte glede har rom, er smerten aldri fortrengt eller glemt. Den får lov til å klinge med som en viktig undertone i alt som er livsbejaende, gøy og fantastisk.

Påsken – en påminnelse om at livet er en reise mellom den dypeste fortvilelse og den ufattelige gleden.

Langfredag treffer meg i mellomgulvet med sitt svik. Disiplenes svik. Vårt svik. Mitt svik. Unnfallenheten – Feigheten.
Langfredag oppfordrer meg til raushet. Den oppfordrer oss til å skape et klima for hverandre som preges av at vi selv har sviktet og svikter. Ingen er bare den lykkelige eller perfekte fasade.

Det kan være tungt å være tilstede hos folk. Det er ofte tungt å være raus. Vi vil helst ha det kjekt hele tiden. Vi blir redde for å vise frem ripene våre. Men fellesskap hvor det ikke er tillatt å ha med seg riper og sår er ofte tilgjorte fellesskap.

Der møter vi heller ikke påskemorgens under, hvor håpet og livsmotet fødes.

Påskemorgen – Oppstandelse – det er håpets bilde i tomme hender.

Det er et desperat håp. Jeg innser at kritikerne kan ha poenger. Sannsynligheten er tilstede for at oppstandelsen bare var en fiksjon hos disiplene. Og jeg forstår de som trekker på smilebåndet.

Men det gjør ikke det uvirkelige mindre viktig for meg. Jeg liker det umulige som blir mulig.

Hvis det perspektivet forsvinner fra livet, tar vi bort noe vesentlig. Det er tvingende nødvendig med brudd på sunn fornuft. Vi trenger det livsbejaende – det som kan bryte den onde sirkelen.

Jeg velger å tro at mennesker som har levd gjennom en påske, som dreier seg fra den dypeste fortvilelse til en umulig oppstandelse har fått et større hjerte.

«Kjenn deg selv» et kjent utsagn av Sokrates. Ja den som lever sitt liv som levende, lærende menneske får en innsikt som merkes.

Derfor er påsken så viktig. Fordi den er den konstante historien om våre liv.

Men påsken får først betydning når vi risikerer; – når vi risikerer å være nær egne svik, egen smerte, egen undring og egen jublende glede.

Eller sagt med Hugo Prather sine ord:

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine idéer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke

forandre seg, føle, vokse, elske – leve.

Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare én person som risikerer, er fri.

Hugo Prather – (til norsk ved Eirik J. Irgens).

Næss formidler hvor viktig det er både med målrettet handling og det ”bare å være til” for å føle seg hjemme i livet. Mulighetene i livet er uante, men underveis kan alt skje. Ferden er åpen. For å føle seg hjemme i livet kreves det vilje til og ønske om å delta aktivt i det. En viktig utfordring når vi står overfor veivalg, er å lytte til fornuft og følelser på samme tid.

Det er forskjell på bare å fungere som menneske og å være seg bevisst at det er akkurat nå jeg lever, tar valg og lar meg involvere. Målrettet handling og en «aktivhet» til eget liv kommer sjelden av seg selv, det fordrer refleksjon, tilstedeværelse, gode verktøy og modning.

Brit Hallqvist skriver i et av sine dikt: Alle har hast, ingen har tid…

Har du tid?
Tar du deg tid?
Gir du deg selv og andre tid?
Tid til virkelige møtesteder, hvor et du og et jeg møtes.
Tid til å føle seg hjemme i livet?
Tid mer enn bare å fungere?

Hvilke ønsker har du for dagen i dag, for ditt medarbeiderskap, lederskap, partnerskap og vennskap? Det er viktig med ønsker, med drømmer, med intensjoner. Vi trenger å vite hvor vi vil ellers går vi oss lett vill! Samtidig er det lett bare å drømme eller ønske. For at drøm kan bli virkelighet, for at vi kan få den virkning og effekt vi ønsker, trenger vi å gjøre.

Hva vil du gjøre, hvordan vil du gjøre det, hvordan vil du agere og handle for å få den effekten du ønsker i ditt kollegafellskap, lederskap eller vennskap?
Med hvilken innstilling, kroppsspråk, ord og handlinger møter du deg selv, dine kolleger og dine gjøremål med?

Jeg er fysisk og mentalt sliten her jeg sitter. Og det er en effekt som bare er veldig ok etter disse dagene, det er like naturlig og godt som å være sliten etter en god og lang treningsøkt. Samtidig merker jeg en annen effekt, en annen virkning. Jeg er fylt av indre glede, glød og takknemlighet.

Mandag morgen tenkte jeg: «Jeg har et ønske, min intensjon disse dagene er å møte andre med ekthet og nærvær, by på det beste av meg selv. Jeg har et ønske om å gjøre en forskjell, jeg har et ønske om å møte mennesker med tilstedeværelse og kvalitet.»
Dette ønsket vet jeg har styrt og rettledet mine valg og handlinger disse dagene.Tilbakemeldinger som jeg våger å ta til meg, sier at drøm er blitt virkelighet. Det ble en god sirkel mellom intensjon, handlinger og effekt.

I tillegg har jeg fått en bonuseffekt. Jeg sitter med et smil rundt munnen og kjenner på en indre glød og «drive».

I siste nyhetsbrev fra CoachTeam – House of Leadership deler vi også noen tanker om effekten av motivasjon og «drive». Ta en titt da vel!