Nå tipper jeg at mange av dere nikker, for de fleste av oss har møtt dem en del ganger. Til deg som ennå ikke har møtt dem, jeg er sikker på at du vil møte dem om du da ikke selv er en av disse kranglefantene. Og vet dere hva, det er bare å konstatere først som sist. De er noen skikkelige gnagsår for å si det på godt norsk. De spiser energi, og de kaster bort mye av vår verdifulle tid enten det er på jobb eller privaten.

Jeg klør meg mange ganger i hodet når jeg møter dem og lurer virkelig på hvorfor de gidder. Kaste bort livet på den måten. Ennå mer rister jeg på hodet av meg selv de gangene de klarer å få meg på limpinnen. Noen ganger får de meg inn i endeløse diskusjoner, andre ganger får de meg til og med til å bli oppgitt eller sint. Da tenker jeg i ettertid. Akk, sukk, stønn, dette fortjente de ikke. Og da hjelper det meg å si akkurat dette:
«Du fortjener ikke å være i mine tanker og følelser! Denne gangen gikk jeg på limpinnen, gjort er gjort og spist er spist. Men du fortjener i hvert fall ikke mer av min energi nå.» Da klarer jeg lettere å få avstand til både personen og episoden. Gi slipp, let it go, sier jeg høyt for meg selv. Deretter børster jeg støvet til krangleeksperten av klærne mine. Deilig,. usj æsj, vekk med deg! Og jeg kommer på min mors ord om at jeg har et valg: Jeg har lov til å trekke på skuldrene og tenke: »Deg om dette», og så la det prelle av meg som vann på en gås. Jeg trenger absolutt ikke bry meg om alt som ramler ut av andres menneskers munn. Heldigvis!

Disse kranglefantene da, jeg vet sannelig ikke hvorfor de gjør det. Kanskje fordi de opplever at angrep er det beste forsvar. Kanskje fordi de selv innerst inne opplever seg mindreverdig. Kanskje fordi de rett og slett er selvsentrerte og arrogante besserwissenere. . På meg virker det ofte som de vil krangle og egge opp til strid. Det virker som de elsker og koser seg med konfrontasjon og konflikter. Selv om du har gode argumenter, blir ting vridd og vendt på og det er nesten umulig å komme frem til noen løsning.

Det kan også hende at det er så enkelt at de har lagt seg til en vane. Kanskje er de ikke selv helt klar over hvordan de virker på andre. De har bare lagt seg til en kranglete stil og uansett hva som diskuteres eller snakkes om, er de vant til å snu og vende på det.

Uansett motivasjonsgrunn. De er utrolig dyktige. Og det er ganske fascinerende: Mennesker blir flinke til det de øver seg mye på.

Hva gjør vi når vi møter en ”krangleekspert”? Om noen har fasiten, ja da bøyer jeg meg i støvet og mottar den gjerne med takk. Likeledes mottar jeg gjerne tips og triks, for her er alle gode råd dyrebare tenker nå jeg. Her gjelder det å hjelpe hverandre med erfaringer og tanker.

To tips fra meg!
Den ene tipset kaller jeg »hakk i plata». Du bare gjentar anmodningen din eller argumentet ditt uten forandring hver gang kranglefanten kommer med et motargument eller vrir og vender på det du sier. Denne strategien sørger for at samtalen holder tema og ikke sporer av slik at dere ender opp med å diskutere noe helt annet.

Tips nummer to er «punktering». Selv om du aksepterer kranglefantens opplevelse, går du ikke inn i en videre diskusjon. Du kan for eksempel si: Jeg hører hva du sier…, eller Takk for nyttige innspill, jeg skal tenke over hva du sier eller «Det er verdifullt for meg å få din opplevelse av situasjonen/saken. Når du her ikke går videre inn i diskusjonen, får ikke kranglefanten ammunisjon til videre angrep. Og når du heller ikke går i forsvar eller selv blir aggressiv eller kranglete, vil luften ofte etter hvert gå ut av krangleeksperten.

Hvem har tips nr tre, fire og fem?

Har du noen ganger fylt tankene dine med disse hvis bare? Jeg gjør det rett som det er. Og jeg vil faktisk ha utsagnet «hvis bare» i mitt vokabular. For jeg ser at det er viktig for å få frem muligheter og alternative løsninger. Det er viktig for å få frem kreativiteten og lekenhet. Samtidig er det viktig at jeg ikke stopper der. Likevel gjør jeg det.Og kanskje der ligger min akilleshæl. Jeg bruker hvis bare som en unnskyldning, jeg bruker hvis bare for å fortsette med noe som fungerer mindre bra.

Dette er jeg visstnok ikke alene om. Når jeg arbeider rundt i bedrifter tenker jeg av og til: Her har vi noen små «Pilatuser». Billedlig sett toer de sine hender og sier: Vi er uten skyld, hvis vi bare hadde hatt mer spennende arbeidsoppgaver, ja da hadde vi også vist mer entusiasme. Hvis vi bare hadde fått agenda til møte, ja da hadde vi vært mer delaktige. Møteplanen kommer, nye arbeidsoppgaver ligger rett foran nesen på dem.
Hva skjer? Ofte ingenting annet enn nye «hvis bare»

Bestefar sa ofte: ««Hvis jeg bare hadde» har aldri ført noen mennesker til saligheten.»
Det er klokt sagt.
Noen «hvis bare» både kan vi og trenger vi å gjøre noe med. Gjør vi det? Vil vi virkelig, eller vil vi helst bare ha unnskyldningene?
Andre «hvis bare» vil aldri skje. Vi må leve med situasjonen slik den er. Kan vi bruke mindre krefter og energi på disse «hvis bare»?

Et visdomsord sier:
Ha mot til å endre det som trengs og kan endres.
Ha fred til å forsone deg med det du ikke kan gjøre noe med.
Ha forstand til å skille det ene fra det andre.

Så var det dette med forstanden da!

Fikk du forresten med deg tittelen på NHO sin nylig avholdte årskonferanse? Konferansetittelen og den røde tråden eller coverlåten var her: «Alle gode krefter». Ennå en tittel som trigger meg skikkelig. Ja, for sannelig – dagene vil jeg bruke på gode krefter, for jeg har ingen tid å miste!

Og jeg har tenkt å begynne med meg selv. For selvinnsikt og god selvforståelse er en viktig ressurs for å utvikle en sunn måte å forholde seg til livet på, til andre på, til jobb og fritid på.

For som jeg skriver i det siste nyhetsbrevet til CoachTeam:

«Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke. Det er ikke hva andre mennesker forteller eller tenker om deg som gjelder. Det som er avgjørende er hva du tror om deg selv. Bare du kjenner dine prioriteringer. Sett pris på din egen erfaring. Vær oppmerksom på deg selv, lytt til dine indre ønsker om å ha det bra og være til nytte. Med denne tankegangen kan du gjøre drømmer til virkelighet. Forny og inngå en gunstig avtale med deg selv om hva som er mulig. Det kan være at den gamle avtale med deg selv er for begrensende og gått ut på dato.. Vis mot, ta egne valg! Gi deg selv muligheter til å være den beste utgave av deg selv.»

To titler som jeg vil la få betydning for meg dette året. Jeg gir dem mitt samtykke! Ingen tid å miste – alle gode krefter…………….

Henning Kvitnes: Ingen tid å miste

Er det slik her blant oss at når julen omsider inntreffer er den over?

Jeg vil si – en god jul til deg, de du omgås, de du er glad i. Med god jul mener jeg tid til å leve litt med hverandre. Tid til et venneord, til varme, vennlighet og raushet. Vi trenger det alle mer enn noen gang. Små som stor, gamle og unge. Et lite ord som er:
”- så lite at et hjerte kan lukke seg om det, så stort at hav og fjell blir som intet.”

Da kan det også hende at de Østerlandske vise som kom klakkende forbi på sine huskende kameler i leting etter noe fint i verden, kunne stoppe opp: ” Hei stjernemenn, her stanser vi en stund og tar en kaffekopp til nistematen. Her inne er det i hvert fall noe som ligner, her er fremdeles jul”

EN SLIK GOD JUL ØNSKER JEG DERE ALLE.

Noe av det siste mor sa til meg var dette: Erica, vi mister hverandre langsomt, jeg er så lei meg for det. Jeg skulle så gjerne gått ved siden av deg og hørt på dine drømmer, delt dine gleder, stelt dine sår, tørket dine tårer, gitt deg mine refleksjoner og erfaringer, bydd på meg selv.
Våg å knytte bånd til andre, lytt til de eldres visdom og del din ungdom med dem. Det skaper godhet, gir mot og visdom, bygger broer og skaper gjensidig generøsitet og innsikt. Det trenger du min datter, for et godt liv. Det trenger alle for å unngå hovmod eller livslede.

Min mors ord dukker ofte opp i min bevissthet.

Jeg begynte å tenke på hennes oppfordring på nytt i dag etter å ha lest en eldre artikkel jeg har samlet på: ”Det var en gang” av Umerto Eco. Han roper her et memento i forhold til om vi har mistet troen på å bruke fortidens erfaringer for å forstå oss selv og nåtiden bedre. Fortidens erfaringer, helt klart; – jeg liker erfaringslæring og det er mye erfaringer både i mitt og andres liv.

Mor snakket her om noe annet, hun snakket om de eldres visdom…….

Jeg er så heldig å ha venner,gode bekjente og familiemedlemmersom er en del år eldre enn meg. Ett par av dem er over 90 år, mange over 70. De er absolutt ikke eldre arrogante besserwissenere, de er absolutt ikke passive betraktere eller utgått på dato, ei heller pjattetyper som er mest opptatt av om kaffen er for varm eller kald. De jeg tenker på er kloke, de er morsomme, interessante, reflekterte, varme….. De er rett og slett skikkelig kule!

De har gjort valg – noen dårlige andre gode, de har opplevd nærvær og atskillelse. De er bærere av så mye erfaring, og hos dem er denne erfaring omskapt til nydelig visdom og klokskap. De har sett og de ser, de har møtt og de møter.
Det er noe helt spesielt når de byr på seg selv. Det er noe helt eget når de deler refleksjoner og erfaringer med meg.
Jeg tenker ofte at mor har rett. Jeg trenger de eldre.

Vi som lever og arbeider i denne verden – vi som selv bærer lengsler i oss. Vi som lever i forskjellige roller og lengter etter å bli sett.

Ser vi?

Ser vi for eksempel barnet i de bråmodne tenåringene? Hører vi det spinkle ropet, gjemt bak alle bannord og rå hån. Ser vi ensomheten til naboen lengre nede i gaten, ser vi smerten til venninnen som sliter med sykdom……

Og er vi nær nok i våre egne nakne liv til å tåle disse speilbildene på vår avmakt.

I disse øynene møter vi det dypeste rop i oss som menneske. Ropet etter tillit, etter å bli sett.

I disse øynene ser vi de mørkeste avgrunner i egne liv. Vi som også hungrer etter å bli sett. Vi som ofte blir sett. Som har fått kjenne varmen fra et annet menneske. Som har fått stå oppreist i lyset fra noen som anerkjenner og som tar imot.

Våger jeg veien ut til virkelige møtesteder – mellom et jeg og et du. Mer enn vakre ord, mer enn programerklæringer og utredninger.

Det finnes ingen fasit, der er ingen ferdige løsninger å støtte seg til. Bare mennesker å møte. Så mange liv vi møter. Så mange som kjemper, som bærer sine liv, som berger sine liv på det eneste vis de kan. Ikke på vårt vis.

Det er ikke vakkert når livet rasper. Det er ikke vakre sår som er skåret inn i mange menneskers liv. Men det er vakkert når lukkede ansikter åpner seg mot lyset fra et annet menneske som ser. Når spirer av håp tennes i øynene hos den som er møtt med tillit. Når mennesker møter mennesker på tvers av grenser og forskjellige erfaringer, og endatil har evne til å forstå. Når mennesker åpner seg mot mennesker. Så godt å bli sett.

Jeg tror vi trenger mennesker som tar stilling, vi trenger mennesker som våger si at noe er bedre enn annet. Vi trenger mennesker som ser verdien av verdier.
Er jeg da intolerant? Langt derifra, jeg er modig!

Jeg konstaterer selvsagt at det handles på den og den måten uten at jeg vil gi det min aksept. Jeg må selvsagt tolerere og ta inn over meg at dete har skjedd – uten at jeg vil gi det min toleranse, forståelse eller aksept.

Jeg ønsker meg mer mot. Jeg ønsker meg modige mennesker. Mot til å si ja, mot til å si nei.
Den modige finner den gyldne middelvei mellom overdreven selvtillit og overdreven frykt.

Den modige våger å møte livet slik livet er, den modige våger å lære, være nysgjerrig, innrømme feil, den modige vektlegger personlig ansvar, står oppreist og holder stand når det butter imot. Den modige ser verdien av samhold og er behagelig å være sammen med. Hvorfor? Personen er tilstede i eget liv, og har en tydelighet uten å erobre tiden og rommet. Det er også plass til andre.

Dern modige ser verdien av verdier og holder fornuft og følelser i rett innbyrdes forhold.

Hva finner du når du rydder i ”skuffer og skap”? Hva samler du på?

Noen mennesker samler på sinne, ergrelser og nag.
De tviholder på sårene og skuffelsene og kommer ikke over dem. Istedenfor å slippe fri smerten gjennom å legge ting bak seg eller gjennom tilgivelse, så maler de på det om og om igjen i tankene sine. Noen ergrelses- mennesker lukker seg i bitterhet og innesluttethet, andre blåser dem ut og eksploderer titt og trutt på andre.

Ergrelser og bitterhet skader dem selv mer enn det skader dem de ergrer seg over. De som fornærmet dem har nok allerede glemt fornærmelsen og gått videre med livet, de fornærmede fortsetter å videreføre smerten. Hør; dersom dette noen ganger er deg: Den som har såret deg i fortiden, kan ikke fortsette å såre deg nå – dersom du unnlater å holde på smerten gjennom ergrelser og bitterhet. Din fortid er fortid. Ingenting kan forandre den. La det vonde i fortiden gå, lær av det og så slipp det.

Mange mennesker samler på skyld.
De tilbringer store deler av livene med å løpe fra anger og gjemmer sin skyld. Skyld-drevne mennesker blir ofte manipulert av minner. De tillater fortiden å kontrollere deres fremtid. Ofte straffer de seg selv med å sabotere for seg selv, nye gode relasjoner, nærhet og tilstedeværelse her og nå i eget liv. Da Kain syndet var det hans ”skyld” som frakoblet han fra livet. ”Den skylden som driver deg, vil gjøre at du blir en hjemløs på jorden” sies det om han i 1 Mosebok. Vi er delvis produkter av vår fortid, men vi skal ikke være fanger eller fanget av den.

Noen samler på frykt, andre igjen av behovet for bifall og anerkjennelse eller redsel for hva andre må tenke. Jeg kjenner ikke alle nøkler til det gode liv, men en nøkkel til fiasko er å være drevet, styrt og kontrollert av hva alle andre måtte synes om dette og hint.

I skuffen oppdaget en samling dikt som var klipt ut fra diverse blader. Jeg har samlet på Karin Boye som har skrevet et dikt som heter Morgen, de siste strofene sier:
-for dagen er du,
-og lyset er du,
-solen er du,
-og våren er du,
-og hele det vakre, vakre ventende livet er du.

Disse små ord rettet mitt fokus mot tilstedværelse og oppmerksomt nærvær. Det vakre ventende livet venter på deg og meg. Kan det være en nøkkel som fremskaper glede og engasjement, mon tro?
For ingenting er ferdig fra begynnelsen. Det er hva vi gjør av det som møter oss på vår vei som bestemmer livet og utgangen. Hva vi velger å se, hva vi velger å samle på, hva vi velger å minnes.

Er det for naivt, for dumt å publisere en annonse med ”Glede på bunnlinjen” som overskrift? Vi gjorde det i CoachTeam forrige fredag og vi vil sette den annonsen inn i Ukeavisen Ledelse også neste fredag.

Hvorfor det? Jeg vil helst ha meg frabedt lettvint trøst, og jeg har ikke noe tro på at alt er en utfordring her i livet. Jeg har heller ikke noe tro på at jeg med riktig innstilling og fokus vil ta bølgen og slå hæla i taket livet igjennom. Noe er skikkelig problematisk, noe er vondt, trist og dumt.

Mor sa en gang til meg: ”Erica, ikke let etter om livet er rettferdig eller urettferdig, du får ikke svar. Kanskje er livet mest urettferdig i sitt vesen. Det som imidlertid er viktig er at du aksepterer at det er ditt liv. Og min kjære datter; – så er det viktig at du har redskaper i verktøykassen din som du kan bruke til å håndtere livet ditt på best mulig måte.”

Mor lærte meg videre at livet har i seg en iboende glede. Det gjelder å oppdage den, være nysgjerrig på den, fremelske den, takke for den. Å møte livet er en ferdighet – en kunst – som vi alle kan foredle.

På denne tidslinjen som vi lever, som livet vårt utspiller seg innenfor, hvorfor er glede på bunnlinjen viktig?

Glede er for meg noe annet enn et stunt, et kick, en lykkerus. For meg handler glede mer om verdighet, om det å kunne møte meg selv og andre med genuin respekt. Møte hverandre som subjekter, et møtested mellom et jeg og et du. Vi kan saktens være uenige, vi kan diskutere, vi kan komme til kort, vi vil i perioder streve og lengte. Samtidig så lever vi, vi ønsker liv i livet, vi ønsker at livet og jobb byr på mer enn eksistens. Vi trenger verdighet og livsglede!

Vi vet at mistrivsel, konflikter, maktkamper, intrigespill, intoleranse, antipatier, lav selvfølelse, utrygghet og mangel på kommunikasjon koster kassen både på det menneskelige og økonomiske plan.

Det er veldokumentert at glede styrker samhandling, felleskap, kreativitet, raushet, toleranse, skaperkraft, yteevne, mot, kraft og overskudd. Glede er rene støtputen både mot stress og livstrøyte.

Derfor er glede på bunnlinjen viktig. Glede på bunnlinjen skaper verdige resultater. Det er noe helt annet enn hæla i taket, naivitet og lettvint trøst. Det er menneskets og menneskelighetens fremtid det handler om, ikke sant?

For mange av oss som ikke ble direkte berørt, vil oppmerksomheten rundt tragedien lettere dempes. Vi blir lett tatt av tiden igjen, og det blir så lett å glemme. Vi kommer inn i gamle mønstre og fyker av gårde. De fleste av oss spurte seg vel i sommer: Hvordan går det an, hvordan går det an å være så ond, gal, grusom?

Det er dessverre mye som går an. For meg ble sommerens handlinger et utrolig sterkt memento på at vi påvirker og påvirkes av mye mer enn det rasjonelle, av fakta og fag. Hele livet utsettes vi for påvirkning og hele livet velger vi. Hver dag, hver time, hvert minutt . Våre valg leder til handling, våre valg påvirkes av tanker, holdninger og innstillinger vi har. Når vi så vet dette; – hva er det som gjør at vi likevel så lett både på jobb og privat nedprioriterer fokus på det menneskelige samspill? Hva er det som gjør at vi velger bort å reflektere over hvordan vi som enkeltmennesker og team påvirker arbeidssituasjonen og hjemmene våre på godt og vondt. Hva er det som gjør at arbeidsplasser og familier ikke ser seg tjent med å systematisk satse på å utvikle forpliktende og sunne relasjoner? Ingenting kommer av seg selv.

Å arbeide med selvledelse, holdninger, ledelse, medarbeiderskap, ansvarlighet, atferd og arbeidsmiljø gjør vi ikke for å degge om føleri eller skape koseklubber rundt forbi. Vi gjør det fordi vi vet det er avgjørende for å velge rett. Vi gjør det for å skape forpliktende samspill og gode resultater.

Kong Harald sa i sin tale under minnemarkeringen: Sommeren vekket oss til en ny bevissthet.

Sunne holdninger og forpliktende relasjoner vokser ikke frem av seg selv. De stimuleres frem, de skapes og vedlikeholdes. Når hverdagen skal leves – da handler det om å utvikle oss selv, privatsfæren og arbeidsplassen vår i flere dimensjoner.

Vil vi velge det?