Påsken er selve livet, jeg vil påstå at den går igjen i vår virkelighet igjen og igjen.. Den forfølger oss hele livet. Tilværelsen for oss mennesker er jo i billedlig forstand en stadig pendling mellom palmesøndag, langfredag og påskemorgen. Et sted i med- eller motbakkene befinner vi oss alle. Ikke enten eller, men både og. Vondt og godt. Smerte og glede.

Palmesøndag – Inntoget i Jerusalem – jublende menneskemasser med palmegrener og hosianna-rop! Det er deilig med jubel, det er herlig å feire, og ofte er det lett å være med på oppturene. Og noen ganger blir behovet for high five, feiring og jubel så sterkt at vi overser smerten. Vi ser bort fra de andre sidene hos oss selv. Det kan få ubehagelige konsekvenser for oss alle. Det er en farlig rus å fortrenge og hele tiden forsøke å tilfredsstille det lykkelige og vellykkede bildet.

For ingen av oss er enten eller. Der hvor ekte glede har rom, er smerten aldri fortrengt eller glemt. Den får lov til å klinge med som en viktig undertone i alt som er livsbejaende, gøy og fantastisk.

Påsken – en påminnelse om at livet er en reise mellom den dypeste fortvilelse og den ufattelige gleden.

Langfredag treffer meg i mellomgulvet med sitt svik. Disiplenes svik. Vårt svik. Mitt svik. Unnfallenheten – Feigheten.
Langfredag oppfordrer meg til raushet. Den oppfordrer oss til å skape et klima for hverandre som preges av at vi selv har sviktet og svikter. Ingen er bare den lykkelige eller perfekte fasade.

Det kan være tungt å være tilstede hos folk. Det er ofte tungt å være raus. Vi vil helst ha det kjekt hele tiden. Vi blir redde for å vise frem ripene våre. Men fellesskap hvor det ikke er tillatt å ha med seg riper og sår er ofte tilgjorte fellesskap.

Der møter vi heller ikke påskemorgens under, hvor håpet og livsmotet fødes.

Påskemorgen – Oppstandelse – det er håpets bilde i tomme hender.

Det er et desperat håp. Jeg innser at kritikerne kan ha poenger. Sannsynligheten er tilstede for at oppstandelsen bare var en fiksjon hos disiplene. Og jeg forstår de som trekker på smilebåndet.

Men det gjør ikke det uvirkelige mindre viktig for meg. Jeg liker det umulige som blir mulig.

Hvis det perspektivet forsvinner fra livet, tar vi bort noe vesentlig. Det er tvingende nødvendig med brudd på sunn fornuft. Vi trenger det livsbejaende – det som kan bryte den onde sirkelen.

Jeg velger å tro at mennesker som har levd gjennom en påske, som dreier seg fra den dypeste fortvilelse til en umulig oppstandelse har fått et større hjerte.

«Kjenn deg selv» et kjent utsagn av Sokrates. Ja den som lever sitt liv som levende, lærende menneske får en innsikt som merkes.

Derfor er påsken så viktig. Fordi den er den konstante historien om våre liv.

Men påsken får først betydning når vi risikerer; – når vi risikerer å være nær egne svik, egen smerte, egen undring og egen jublende glede.

Eller sagt med Hugo Prather sine ord:

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine idéer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke

forandre seg, føle, vokse, elske – leve.

Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare én person som risikerer, er fri.

Hugo Prather – (til norsk ved Eirik J. Irgens).

Næss formidler hvor viktig det er både med målrettet handling og det ”bare å være til” for å føle seg hjemme i livet. Mulighetene i livet er uante, men underveis kan alt skje. Ferden er åpen. For å føle seg hjemme i livet kreves det vilje til og ønske om å delta aktivt i det. En viktig utfordring når vi står overfor veivalg, er å lytte til fornuft og følelser på samme tid.

Det er forskjell på bare å fungere som menneske og å være seg bevisst at det er akkurat nå jeg lever, tar valg og lar meg involvere. Målrettet handling og en «aktivhet» til eget liv kommer sjelden av seg selv, det fordrer refleksjon, tilstedeværelse, gode verktøy og modning.

Brit Hallqvist skriver i et av sine dikt: Alle har hast, ingen har tid…

Har du tid?
Tar du deg tid?
Gir du deg selv og andre tid?
Tid til virkelige møtesteder, hvor et du og et jeg møtes.
Tid til å føle seg hjemme i livet?
Tid mer enn bare å fungere?

Hvilke ønsker har du for dagen i dag, for ditt medarbeiderskap, lederskap, partnerskap og vennskap? Det er viktig med ønsker, med drømmer, med intensjoner. Vi trenger å vite hvor vi vil ellers går vi oss lett vill! Samtidig er det lett bare å drømme eller ønske. For at drøm kan bli virkelighet, for at vi kan få den virkning og effekt vi ønsker, trenger vi å gjøre.

Hva vil du gjøre, hvordan vil du gjøre det, hvordan vil du agere og handle for å få den effekten du ønsker i ditt kollegafellskap, lederskap eller vennskap?
Med hvilken innstilling, kroppsspråk, ord og handlinger møter du deg selv, dine kolleger og dine gjøremål med?

Jeg er fysisk og mentalt sliten her jeg sitter. Og det er en effekt som bare er veldig ok etter disse dagene, det er like naturlig og godt som å være sliten etter en god og lang treningsøkt. Samtidig merker jeg en annen effekt, en annen virkning. Jeg er fylt av indre glede, glød og takknemlighet.

Mandag morgen tenkte jeg: «Jeg har et ønske, min intensjon disse dagene er å møte andre med ekthet og nærvær, by på det beste av meg selv. Jeg har et ønske om å gjøre en forskjell, jeg har et ønske om å møte mennesker med tilstedeværelse og kvalitet.»
Dette ønsket vet jeg har styrt og rettledet mine valg og handlinger disse dagene.Tilbakemeldinger som jeg våger å ta til meg, sier at drøm er blitt virkelighet. Det ble en god sirkel mellom intensjon, handlinger og effekt.

I tillegg har jeg fått en bonuseffekt. Jeg sitter med et smil rundt munnen og kjenner på en indre glød og «drive».

I siste nyhetsbrev fra CoachTeam – House of Leadership deler vi også noen tanker om effekten av motivasjon og «drive». Ta en titt da vel!

Nå tipper jeg at mange av dere nikker, for de fleste av oss har møtt dem en del ganger. Til deg som ennå ikke har møtt dem, jeg er sikker på at du vil møte dem om du da ikke selv er en av disse kranglefantene. Og vet dere hva, det er bare å konstatere først som sist. De er noen skikkelige gnagsår for å si det på godt norsk. De spiser energi, og de kaster bort mye av vår verdifulle tid enten det er på jobb eller privaten.

Jeg klør meg mange ganger i hodet når jeg møter dem og lurer virkelig på hvorfor de gidder. Kaste bort livet på den måten. Ennå mer rister jeg på hodet av meg selv de gangene de klarer å få meg på limpinnen. Noen ganger får de meg inn i endeløse diskusjoner, andre ganger får de meg til og med til å bli oppgitt eller sint. Da tenker jeg i ettertid. Akk, sukk, stønn, dette fortjente de ikke. Og da hjelper det meg å si akkurat dette:
«Du fortjener ikke å være i mine tanker og følelser! Denne gangen gikk jeg på limpinnen, gjort er gjort og spist er spist. Men du fortjener i hvert fall ikke mer av min energi nå.» Da klarer jeg lettere å få avstand til både personen og episoden. Gi slipp, let it go, sier jeg høyt for meg selv. Deretter børster jeg støvet til krangleeksperten av klærne mine. Deilig,. usj æsj, vekk med deg! Og jeg kommer på min mors ord om at jeg har et valg: Jeg har lov til å trekke på skuldrene og tenke: »Deg om dette», og så la det prelle av meg som vann på en gås. Jeg trenger absolutt ikke bry meg om alt som ramler ut av andres menneskers munn. Heldigvis!

Disse kranglefantene da, jeg vet sannelig ikke hvorfor de gjør det. Kanskje fordi de opplever at angrep er det beste forsvar. Kanskje fordi de selv innerst inne opplever seg mindreverdig. Kanskje fordi de rett og slett er selvsentrerte og arrogante besserwissenere. . På meg virker det ofte som de vil krangle og egge opp til strid. Det virker som de elsker og koser seg med konfrontasjon og konflikter. Selv om du har gode argumenter, blir ting vridd og vendt på og det er nesten umulig å komme frem til noen løsning.

Det kan også hende at det er så enkelt at de har lagt seg til en vane. Kanskje er de ikke selv helt klar over hvordan de virker på andre. De har bare lagt seg til en kranglete stil og uansett hva som diskuteres eller snakkes om, er de vant til å snu og vende på det.

Uansett motivasjonsgrunn. De er utrolig dyktige. Og det er ganske fascinerende: Mennesker blir flinke til det de øver seg mye på.

Hva gjør vi når vi møter en ”krangleekspert”? Om noen har fasiten, ja da bøyer jeg meg i støvet og mottar den gjerne med takk. Likeledes mottar jeg gjerne tips og triks, for her er alle gode råd dyrebare tenker nå jeg. Her gjelder det å hjelpe hverandre med erfaringer og tanker.

To tips fra meg!
Den ene tipset kaller jeg »hakk i plata». Du bare gjentar anmodningen din eller argumentet ditt uten forandring hver gang kranglefanten kommer med et motargument eller vrir og vender på det du sier. Denne strategien sørger for at samtalen holder tema og ikke sporer av slik at dere ender opp med å diskutere noe helt annet.

Tips nummer to er «punktering». Selv om du aksepterer kranglefantens opplevelse, går du ikke inn i en videre diskusjon. Du kan for eksempel si: Jeg hører hva du sier…, eller Takk for nyttige innspill, jeg skal tenke over hva du sier eller «Det er verdifullt for meg å få din opplevelse av situasjonen/saken. Når du her ikke går videre inn i diskusjonen, får ikke kranglefanten ammunisjon til videre angrep. Og når du heller ikke går i forsvar eller selv blir aggressiv eller kranglete, vil luften ofte etter hvert gå ut av krangleeksperten.

Hvem har tips nr tre, fire og fem?

Har du noen ganger fylt tankene dine med disse hvis bare? Jeg gjør det rett som det er. Og jeg vil faktisk ha utsagnet «hvis bare» i mitt vokabular. For jeg ser at det er viktig for å få frem muligheter og alternative løsninger. Det er viktig for å få frem kreativiteten og lekenhet. Samtidig er det viktig at jeg ikke stopper der. Likevel gjør jeg det.Og kanskje der ligger min akilleshæl. Jeg bruker hvis bare som en unnskyldning, jeg bruker hvis bare for å fortsette med noe som fungerer mindre bra.

Dette er jeg visstnok ikke alene om. Når jeg arbeider rundt i bedrifter tenker jeg av og til: Her har vi noen små «Pilatuser». Billedlig sett toer de sine hender og sier: Vi er uten skyld, hvis vi bare hadde hatt mer spennende arbeidsoppgaver, ja da hadde vi også vist mer entusiasme. Hvis vi bare hadde fått agenda til møte, ja da hadde vi vært mer delaktige. Møteplanen kommer, nye arbeidsoppgaver ligger rett foran nesen på dem.
Hva skjer? Ofte ingenting annet enn nye «hvis bare»

Bestefar sa ofte: ««Hvis jeg bare hadde» har aldri ført noen mennesker til saligheten.»
Det er klokt sagt.
Noen «hvis bare» både kan vi og trenger vi å gjøre noe med. Gjør vi det? Vil vi virkelig, eller vil vi helst bare ha unnskyldningene?
Andre «hvis bare» vil aldri skje. Vi må leve med situasjonen slik den er. Kan vi bruke mindre krefter og energi på disse «hvis bare»?

Et visdomsord sier:
Ha mot til å endre det som trengs og kan endres.
Ha fred til å forsone deg med det du ikke kan gjøre noe med.
Ha forstand til å skille det ene fra det andre.

Så var det dette med forstanden da!

Fikk du forresten med deg tittelen på NHO sin nylig avholdte årskonferanse? Konferansetittelen og den røde tråden eller coverlåten var her: «Alle gode krefter». Ennå en tittel som trigger meg skikkelig. Ja, for sannelig – dagene vil jeg bruke på gode krefter, for jeg har ingen tid å miste!

Og jeg har tenkt å begynne med meg selv. For selvinnsikt og god selvforståelse er en viktig ressurs for å utvikle en sunn måte å forholde seg til livet på, til andre på, til jobb og fritid på.

For som jeg skriver i det siste nyhetsbrevet til CoachTeam:

«Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke. Det er ikke hva andre mennesker forteller eller tenker om deg som gjelder. Det som er avgjørende er hva du tror om deg selv. Bare du kjenner dine prioriteringer. Sett pris på din egen erfaring. Vær oppmerksom på deg selv, lytt til dine indre ønsker om å ha det bra og være til nytte. Med denne tankegangen kan du gjøre drømmer til virkelighet. Forny og inngå en gunstig avtale med deg selv om hva som er mulig. Det kan være at den gamle avtale med deg selv er for begrensende og gått ut på dato.. Vis mot, ta egne valg! Gi deg selv muligheter til å være den beste utgave av deg selv.»

To titler som jeg vil la få betydning for meg dette året. Jeg gir dem mitt samtykke! Ingen tid å miste – alle gode krefter…………….

Henning Kvitnes: Ingen tid å miste

Er det slik her blant oss at når julen omsider inntreffer er den over?

Jeg vil si – en god jul til deg, de du omgås, de du er glad i. Med god jul mener jeg tid til å leve litt med hverandre. Tid til et venneord, til varme, vennlighet og raushet. Vi trenger det alle mer enn noen gang. Små som stor, gamle og unge. Et lite ord som er:
”- så lite at et hjerte kan lukke seg om det, så stort at hav og fjell blir som intet.”

Da kan det også hende at de Østerlandske vise som kom klakkende forbi på sine huskende kameler i leting etter noe fint i verden, kunne stoppe opp: ” Hei stjernemenn, her stanser vi en stund og tar en kaffekopp til nistematen. Her inne er det i hvert fall noe som ligner, her er fremdeles jul”

EN SLIK GOD JUL ØNSKER JEG DERE ALLE.

Noe av det siste mor sa til meg var dette: Erica, vi mister hverandre langsomt, jeg er så lei meg for det. Jeg skulle så gjerne gått ved siden av deg og hørt på dine drømmer, delt dine gleder, stelt dine sår, tørket dine tårer, gitt deg mine refleksjoner og erfaringer, bydd på meg selv.
Våg å knytte bånd til andre, lytt til de eldres visdom og del din ungdom med dem. Det skaper godhet, gir mot og visdom, bygger broer og skaper gjensidig generøsitet og innsikt. Det trenger du min datter, for et godt liv. Det trenger alle for å unngå hovmod eller livslede.

Min mors ord dukker ofte opp i min bevissthet.

Jeg begynte å tenke på hennes oppfordring på nytt i dag etter å ha lest en eldre artikkel jeg har samlet på: ”Det var en gang” av Umerto Eco. Han roper her et memento i forhold til om vi har mistet troen på å bruke fortidens erfaringer for å forstå oss selv og nåtiden bedre. Fortidens erfaringer, helt klart; – jeg liker erfaringslæring og det er mye erfaringer både i mitt og andres liv.

Mor snakket her om noe annet, hun snakket om de eldres visdom…….

Jeg er så heldig å ha venner,gode bekjente og familiemedlemmersom er en del år eldre enn meg. Ett par av dem er over 90 år, mange over 70. De er absolutt ikke eldre arrogante besserwissenere, de er absolutt ikke passive betraktere eller utgått på dato, ei heller pjattetyper som er mest opptatt av om kaffen er for varm eller kald. De jeg tenker på er kloke, de er morsomme, interessante, reflekterte, varme….. De er rett og slett skikkelig kule!

De har gjort valg – noen dårlige andre gode, de har opplevd nærvær og atskillelse. De er bærere av så mye erfaring, og hos dem er denne erfaring omskapt til nydelig visdom og klokskap. De har sett og de ser, de har møtt og de møter.
Det er noe helt spesielt når de byr på seg selv. Det er noe helt eget når de deler refleksjoner og erfaringer med meg.
Jeg tenker ofte at mor har rett. Jeg trenger de eldre.

Vi som lever og arbeider i denne verden – vi som selv bærer lengsler i oss. Vi som lever i forskjellige roller og lengter etter å bli sett.

Ser vi?

Ser vi for eksempel barnet i de bråmodne tenåringene? Hører vi det spinkle ropet, gjemt bak alle bannord og rå hån. Ser vi ensomheten til naboen lengre nede i gaten, ser vi smerten til venninnen som sliter med sykdom……

Og er vi nær nok i våre egne nakne liv til å tåle disse speilbildene på vår avmakt.

I disse øynene møter vi det dypeste rop i oss som menneske. Ropet etter tillit, etter å bli sett.

I disse øynene ser vi de mørkeste avgrunner i egne liv. Vi som også hungrer etter å bli sett. Vi som ofte blir sett. Som har fått kjenne varmen fra et annet menneske. Som har fått stå oppreist i lyset fra noen som anerkjenner og som tar imot.

Våger jeg veien ut til virkelige møtesteder – mellom et jeg og et du. Mer enn vakre ord, mer enn programerklæringer og utredninger.

Det finnes ingen fasit, der er ingen ferdige løsninger å støtte seg til. Bare mennesker å møte. Så mange liv vi møter. Så mange som kjemper, som bærer sine liv, som berger sine liv på det eneste vis de kan. Ikke på vårt vis.

Det er ikke vakkert når livet rasper. Det er ikke vakre sår som er skåret inn i mange menneskers liv. Men det er vakkert når lukkede ansikter åpner seg mot lyset fra et annet menneske som ser. Når spirer av håp tennes i øynene hos den som er møtt med tillit. Når mennesker møter mennesker på tvers av grenser og forskjellige erfaringer, og endatil har evne til å forstå. Når mennesker åpner seg mot mennesker. Så godt å bli sett.

Jeg tror vi trenger mennesker som tar stilling, vi trenger mennesker som våger si at noe er bedre enn annet. Vi trenger mennesker som ser verdien av verdier.
Er jeg da intolerant? Langt derifra, jeg er modig!

Jeg konstaterer selvsagt at det handles på den og den måten uten at jeg vil gi det min aksept. Jeg må selvsagt tolerere og ta inn over meg at dete har skjedd – uten at jeg vil gi det min toleranse, forståelse eller aksept.

Jeg ønsker meg mer mot. Jeg ønsker meg modige mennesker. Mot til å si ja, mot til å si nei.
Den modige finner den gyldne middelvei mellom overdreven selvtillit og overdreven frykt.

Den modige våger å møte livet slik livet er, den modige våger å lære, være nysgjerrig, innrømme feil, den modige vektlegger personlig ansvar, står oppreist og holder stand når det butter imot. Den modige ser verdien av samhold og er behagelig å være sammen med. Hvorfor? Personen er tilstede i eget liv, og har en tydelighet uten å erobre tiden og rommet. Det er også plass til andre.

Dern modige ser verdien av verdier og holder fornuft og følelser i rett innbyrdes forhold.