Hva fyller jeg tankene med – hva gir retning i livet mitt?
Hva gir jeg fokus, hva holder jeg fast i som påvirker, mål, retning og mening?
Dette har jeg tenkt mye på i det siste…..
Hva er drivkreftene i ditt liv?
Ethvert liv er drevet av noe
Akkurat nå er du kanskje drevet av glede, av forventning, av lykke, eller kanskje av et indre eller ytre press, et problem, et plagsomt minne, en lammende frykt eller en ubevisst tro? Der er hundrevis av omstendigheter, verdier og følelser som kan være drivkrefter i våre liv.
Ethvert liv er drevet av noe
Noen mennesker lar seg drive av kjærlighet.
Så vakkert, så varmt, så raust, så levende. Lev menneske, sier disse. Ta risker, la deg involvere, kjærligheten gir dem et nytt perspektiv, kjærligheten drar dem ut i lyset og livet. De lever ikke livet etter en fasit og stramme retningslinjer, de stoler på sin intuisjon og søker også ettertenksomheten. Den bærer de på som en skatt.
Thomas Clarlyle sier: et menneske uten et formål er som et skip uten ror, en hjemløs, et ikke menneske.
Kjærlighet som formål, hvorfor ikke?
Et klart formål og en klar drivkraft som fremskaper lidenskap og engasjement.
Da jeg leste hva du har skrevet, tenkte jeg på en versestrofe som har betydd mye i mitt liv, og som jeg fikk av min mor.
«Det største her i verden er ikke ørneflukt, men med sitt hjertes vinge å dekke andre smukt»
Det ligger mye kjærlighet, men også strevsomhet og kamp i disse ordene synes jeg.
En versestrofe med mening. Så vakker gave fra din mor. Det er uforpliktene å bare være i drømmene våre. Kjærlighet er praktisk og jordnær. Det er noe med kjærligheten som også forplikter, det å la seg involvere, bry seg; – det kan også bety kamp og strevsomhet.
Helt på bølgelende!
Det er noe med det ekte, det rene – :)
Etter et liv med vekt på å søke det vakre, sterke og trygge, er jeg nå mer opptatt av at jeg søker å elske (også) det svake, sårbare, uryddige og ufullkomne; det som gjør at jorden bever under føttene og utfordrer mine grenser; – som gir meg bevissthet om at jeg bare er et menneske…
Så vakkert skrevet, for meg formidler du noe om dette med å leve med åpne øyne – våge ta inn over seg alt det menneskelige; det sterke og trygge – samtidig også det skjøre og sårbare. Først da er vi kanskje sant menneskelige.