I dag ville jeg så gjerne ha fått en telefon fra mor. I dag ville jeg så gjerne hørt hennes muntre stemme.
Jeg ville så gjerne……
Det går dessverre ikke, mor døde for 4 år siden. Og 20 år tidligere startet den vonde prosessen hvor vi mistet henne langsomt. Mor forsvant mer og mer for oss, alzheimer er lumsk og smertelig.
Noe av det siste mor sa til meg var dette: Erica, vi mister hverandre langsomt, jeg er så lei meg for det. Jeg skulle så gjerne gått ved siden av deg og hørt på dine drømmer, delt dine gleder, stelt dine sår, tørket dine tårer, gitt deg mine refleksjoner og erfaringer, bydd på meg selv.
Våg å knytte bånd til andre, lytt til de eldres visdom og del din ungdom med dem. Det skaper godhet, gir mot og visdom, bygger broer og skaper gjensidig generøsitet og innsikt. Det trenger du min datter, for et godt liv. Det trenger alle for å unngå hovmod eller livslede.
Min mors ord dukker ofte opp i min bevissthet.
Jeg begynte å tenke på hennes oppfordring på nytt i dag etter å ha lest en eldre artikkel jeg har samlet på: ”Det var en gang” av Umerto Eco. Han roper her et memento i forhold til om vi har mistet troen på å bruke fortidens erfaringer for å forstå oss selv og nåtiden bedre. Fortidens erfaringer, helt klart; – jeg liker erfaringslæring og det er mye erfaringer både i mitt og andres liv.
Mor snakket her om noe annet, hun snakket om de eldres visdom…….
Jeg er så heldig å ha venner,gode bekjente og familiemedlemmersom er en del år eldre enn meg. Ett par av dem er over 90 år, mange over 70. De er absolutt ikke eldre arrogante besserwissenere, de er absolutt ikke passive betraktere eller utgått på dato, ei heller pjattetyper som er mest opptatt av om kaffen er for varm eller kald. De jeg tenker på er kloke, de er morsomme, interessante, reflekterte, varme….. De er rett og slett skikkelig kule!
De har gjort valg – noen dårlige andre gode, de har opplevd nærvær og atskillelse. De er bærere av så mye erfaring, og hos dem er denne erfaring omskapt til nydelig visdom og klokskap. De har sett og de ser, de har møtt og de møter.
Det er noe helt spesielt når de byr på seg selv. Det er noe helt eget når de deler refleksjoner og erfaringer med meg.
Jeg tenker ofte at mor har rett. Jeg trenger de eldre.
![images[3]](http://www.ericagrunnevoll.com/wp-content/themes/canvas/functions/thumb.php?src=wp-content/uploads/2012/01/images31.jpg&w=40&h=40&zc=1&q=90){kind=small}
Hurra for at du skrev dette Erica! Jeg går med de samme tankene og erfaringene. Det med å sette pris på alder og livserfaring, altså.
En av de mange gode sidene ved mitt liv, og noe av det som gjør at jeg føler meg heldig, ja, det er venner og nettverket mitt.
Jeg er så heldig å ha et mangfolding vennenettverk. Både med tanke på alder, arbeid, utdanning og interesser.
Og en av de tingene jeg alltid har likt, er å se og høre verden og livet beskrevet gjennom brillene til noen som er betydelig eldre enn meg. Og å høre hvordan det var da, for å bedre forstå hvorfor og hvordan det er nå :-)
Så flott at du setter pris på disse tankene. Og de kloke i den eldste generasjonen har også en så flott evne merker jeg til å gå i helikopter/meta perspektiv. De ser dilemmaene, de ser helheten, dybden og bredden. :)
Godt å lese det du skriver Erica. Jeg mistet far i april i år, etter flere år med demens, han ville blitt 85 år 15 november, to dager etter min første farsdag uten en far å ringe. Jeg har mange gode minner fra de siste årene også, han hadde en slags naken oppriktighet midt i kaoset, og den gode viljen forsvant aldri. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med, er takknemlighet.
Og takknemlighet er en nydelig gave å ta med seg videre i livet tenker jeg:)