Henrik er så vakker og i går smilte og lo han sånn ordentlig for første gang. Han responderte med øynene og smilet gikk rett til hjertet. I sommer har jeg sittet mye med en nyfødt liten nevø på fanget. Flere ganger etter 22 juli har jeg sett på babyen og nynnet fra Svein Ellingsens dåpssalme: Fylt av glede over livets under; – fylt av beven foran ukjent fremtid; – fylt av undring.
For meg har det vært en sommer i gledens, fryktens og undringens tegn. Livet er så skjørt. Livet er noen ganger så vakkert, andre ganger så hjerteløst, rått, urettferdig og brutalt. Vi er nok mange som i sommer, lik Job gjorde i sin tid, har bannet og ropt ut: Hvorfor?
Og hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig å bli så kald, gal, ond, grusom?
Kronprinsen sa det så ”to the point” i sin tale: ”Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få. Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på”.
Holdninger er dessverre ikke medfødt, de må skapes og også gjenskapes daglig.
I går fortalte jeg en velkjent liten anekdote til min lille nevø og jeg er sikker på at han forstod!
”Lille Henrik bestemte seg en dag for at han ville besøke Gud. Han fikk hjelp av mammaen sin til å pakke den lille sekken sin. Iden pakket han ned både en flaske med rød saft og marie-kjeks, det kunne være kjekt med litt niste, kanskje måtte han gå lenge før han traff Gud. Stolt gikk han av gårde. Etter å ha gått ganske langt på de små bena sine, ble han sliten. Heldigvis kom han til en park, der ville han stoppe for å hvile litt og spise niste. Han satte seg ned på en benk ved siden av en eldre dame. Lille Henrik tok frem kjekspakken og kom på at kanskje også den eldre damen var sulten: Vil du ha litt? spurte han. Hun så ned på ham, takket ja og smilte det flotteste og varmeste smilet han noensinne hadde sett. Resten av ettermiddagen satt gutten og den eldre damen og kikket på livet i parken, de spiste litt kjeks, drakk saft og småpratet. Da det begynte å bli kjølig sa gutten ha det og trasket smilende hjem. Da mammaen møtte han, spurte hun:” Hva kjære venn, har du gjort i dag? Du ser så veldig, veldig glad ut?” Gutten svarte: ”I dag har jeg spist nisten min sammen med Gud. Og vet du noe, hun har det vakreste smilet i verden. ”
Omtrent samtidig kom den eldre damen hjem. Mannen hennes spurte; ”Hva har du vært med på i dag da, du er jo i perlehumør? I dag har jeg spist lunsj med Gud, ”svarte damen ”og vet du noe – han er mye yngre enn jeg ville trodd.”
Fylt av beven foran ukjent fremtid………………
Frykten og tristheten over det grusomme kan lamme oss og gjøre oss passive. Hva kan lille jeg gjøre i denne store, underlige, forunderlige verden? Nytter det enten det er holdninger eller handlinger?
Betyr det noe at jeg synger for lille Henrik? Betyr det noe at jeg holder han godt inn til meg, smiler til ham og hvisker han gode ord?
Jeg tror det!
Holdninger skapes, sommerens terror har gjort meg ennå mer sikker.
Kronprins Haakon konstaterte: ”I kveld er gatene fylt av kjærlighet ”. Ja, sier jeg, det er de, og også i morgen, i overmorgen, på jobben, på skolen. For hver av oss, hver dag har bestemt oss for å pakke snipp-sekken for å lunsje med Gud.
Det er godhetens tid vi nå skaper og gjenskaper, ikke sant?
Ingen kommentarer enda